Flaggermusmannen

Navn: Flaggermusmannen
Forfatter: Jo Nesbø
Utgitt: 1997
Sjanger: Kriminalroman


“Flaggermusmannen” handler om en norsk politimann ved navn Harry Hole, som er på besøk i Sydney i Australia for å bistå med etterforskningen av et drap på en norsk B-kjendis. Boka er den første i serien om Harry Hole og ble utgitt i 1997. Den er en typisk kriminalroman med spenning og dilemmaer fra start til slutt.

Boken starter med at Harry Hole, den norske politimannen ankommer Sydney og har til de grader “jetlagged” etter en lang reise med store tidsforskjeller. Her blir han møtt av Andrew Kensington som skal være Harry Holes kollega under oppholdet i Australia. Kensington har en veldig turbulent fortid som hippie. Det inkluderer selvsagt mye dop, alkohol og andre rusmidler. Harry Hole får også etter hvert en privat omvisning i Sydney, inkludert Sydneys mørke sider hvor Andrew har en del bekjente fra tidligere tider. Her faller Harry også i en dyp forelskelse med en svensk bartender ved navn Birgitta. Forelskelsen skal påvirke både livet til Harry Hole, og etterforskningen videre i boka.

Miljøet i “Flaggermusmannen” er veldig mørkt og dystert. Det er preget av prostituerte, halliker, dophandlere og transvestitter. Jo Nesbø skildrer personene veldig bra og du får veldig lett medfølelse for skikkelsene i boka. Dette kan også virke manipulerende på noen måter. Du kan få medfølelse og virkelig tro på en person som senere kan vise seg å være morderen. Veldig bra gjort av Nesbø etter min mening!

Hovedpersonen i boka er Harry Hole er som nevnt tidligere er han en norsk politimann. Alkoholisme er ikke et ukjent begrep i livet hans, i og med at det er noen tilbakeblikk i boken, får vi informasjon om at alkoholisme ikke er et ukjent begrepet i livet hans. Han er en egoistisk og sjefete person som helst tar egne avgjørelser og gjør dem selv.

Min mening om boka er at det var en flott og god bok. Den var litt lang i begynnelsen med mange beskrivelser, men hadde det ikke vært for det tror jeg ikke slutten ville vært så bra som den er. Man ble liksom satt mer inn i personene. Selv om boken var i tredjeperson kunne man “leve” som Harry Hole samtidig som man fikk oversikt over de andre personene i boka.

Snorre Bigseth